2024 Innsbruck og Ingolstadt
Vi kastet i oss frokosten i Malcesine, ba en kort bønn om at kineseren skulle starte og fikk svar fra den 1,5 liters ynkelige bensinmotoren. Den spant motvillig rundt, kom med alle sine pling- og plong lyder, men startet! Vi kjørte ut av parkeringsplassen, hvor stolpen med tastaturet for betjening av bommen satt på passasjersiden. Her var det nok en engelskmann eller full italiener som var med i prosjekteringen av bomanlegget. Jeg liker intensiteten på italienske veier, men man må følge nøye med på scootere og små biler som piler i alle retninger. Italienerne kommer opp bakfra i full fres og kjører så nære at du bare ser frontruta på bilen i bakspeilet. Når de skjønner at du ikke flytter deg eller kjører enda fortere, roer de seg ned og øker avstanden med et par meter. I Norge hadde du mistet lappen på et blunk og fått bot på ørten tusen, men her tolkes alle skilt og regler som anbefalinger. Vi har ikke sett noen ulykker enda, så enten er det flaks eller så er myndighetene i Norge hysteriske. Vi forsøkte å kjøre småveier mot Brennerpasset og lyktes sånn passe. Vi måtte ut på autostradaen i 72 kilometer før vi kjørte gjennom Brennerpasset og inn i Østerrike. Vi booket et hotellrom nært sentrum i Innsbruck, parkerte kineseren foran hotellet, sjekket inn og gikk inn til gamlebyen langs elven Inn. Her kunne jeg skrevet at vi gikk inn langs Inn og ut langs Inn hjem, men det blir for mye. Vi ruslet en runde i sentrum sammen med en haug med asiatiske turister, tok noen bilder og satte oss ned på en restaurant i gamlebyen. Hele sentrum av gamlebyen er gravd opp for å legge ny belegningsstein. Det er bannere med teksten: “Vi bygger stein for stein” og “Når plassen blir ferdig vil den vare i 100 år”. Det var ingen byggeaktivitet da vi var der og med alle de pallene med stein som stod over alt, vil det ikke forundre meg om det tar 100 år før siste stein er på plass. Restauranten ja, nei det var triste greier. Vi bestilte selvfølgelig wienerschnitzel, hva annet kan man bestille i Østerrike, kanskje verdens kjedeligste land når det gjelder mat? På 80 tallet hadde jeg en svart dress fra Bik Bok med noen små hvite prikker på, svart silkeskjorte, rødt skinnslips og røde skinnsko. På de skoene var det en tynn brun såle og det var akkurat den vi fikk servert på denne restauranten, sammen med en kald potetsalat som skinte mistenkelig av noe blankt. Det smakte grusomt, men jeg spiste opp brorparten og sa at det smakte “gut”. Det gjorde det absolutt ikke. Kona spiste 20 gram av skosålen, men rørte ikke den blank-fete potetsalaten. Det burde ikke jeg heller. Vi har en regel når vi er på tur og det er at jeg bestiller maten og kona betaler. Grunnen til det er selvsagt at jeg har en tendens til å gi tips, enten maten smaker godt eller dårlig, mens kona gir bare tips til de som fortjener det. Det ble 0 i tips til sålefabrikken i Innsbruck og en ganske grinete servitrise. Hotellet derimot var veldig bra, med velkomstsjokolade på hodeputen og to flasker vann til reisen i hånden, da vi sjekket ut. Vi måtte en tur opp i Bergiselbakken for å kikke litt, men det var like kjedelig som å sitte å se på en tom fotballbane. Skjedde ikke en dritt.
Neste overnatting var booket i Ingolstadt, så vi hadde god tid og valgte derfor å kjøre innom Schloss Neuschwanstein. Slottet som Disney ble inspirert av da de lagde filmene om Askepott og Tornerose. Det var ikke noe sjakktrekk å dra dit midt i pinsen, for der var det fullt over alt. Det ble noen raske bilder før vi satt oss inn i kineseren og reiste videre mot Ingolstadt Village. Der var vi de eneste gjestene på hotellet og tankene mine gikk raskt til Stanley Kubricks “The Shining” eller Ondskapens hotell. Kom Jack Nicholson til å slå inn døren med en øks? Vi tok en tur inn til byen på kvelden. Tror at de tyskerne vi traff i Malcesine var fra Ingolstadt, for her var det veldig stille og rolig. Vi fant en indisk restaurant og bad til vår herre at vi skulle rekke hjem på dass, hvis maten var dårlig. Det var den ikke, tvert i mot, en veldig oppgradering fra skosålen i Innsbruck. Terningkast 4,86. Tilbake på hotellet ble vi enig om frokost klokken 9, så ikke kokkefrøkna måtte stå opp midt på natten for å lage frokost til klokken 7 eller noe sånt. Ganske artig når hun morgenen etter spurt hvilket rom vi hadde… Det ble noen timer med shopping i Ingolstadt Village før vi igjen satte oss i kineseren for å reise litt sør for München. Vi har mast mye rundt de siste dagene, så nå har vi booket et hotell ved Starnberg See i 3 dager. Trenger tross alt litt ferie også. Mer kommer i morgen eller noe sånt.
