2024 Special edition: Ferrari i Modena
Ny dag, nye muligheter. Eller hadde vi så mange muligheter i dag? Regnet bøttet ned, så det lå an til en biltur til et sted med bedre vær. Yr har alltid rett, så vi satte kursen østover mot Ravenna. Det er ganske slitsomt å kjøre på Autostradaen i Italia. Som regel 2 felt, hvor det ene feltet er opptatt av trailere som kjører etter hverandre som et uendelig langt tog. De lunker av gårde i 95-100 km/t, mens vi andre kjører i venstrefilen i 130 km/t. Men så er det en og annen turist eller ei kjønnsutfordret som kjører i venstrefilen i 90 km/t… Blir mye bremsing og gassing når bilene piler inn mellom trailerne og kaster bilen ut rett foran deg. Italienerne kjører som svin, det liker jeg, men det blir litt slitsomt. Vi nærmet oss Modena og var egentlig fornøyd etter 2 timer i det kinesiske torturkammeret fra MG og tenkte kanskje at vi heller skulle ta turen til Enzo Ferrari-museet inne i byen. Italienerne driver fortsatt med billettsystem for betaling av kjøring på Autostradaen. Du trekker en billett når du kjører ut på motorveien og må gjennom en bomstasjon på vei ut for å betale for de milene du har kjørt. Litt forskjellig betalingsopplegg i automatene, noen har “tapping” med kort, andre har skuff for myntbetaling og andre igjen har en haug med små luker du kan putte forskjellige type kort inn i. Det hele akkompagnert av en skingrende italiensk kvinnestemme som gnåler kontinuerlig. Vi fant en parkeringsplass i nærheten av museet, brukte et kvarter på å laste ned nok en parkeringsapp, og gikk rundt hjørnet og inn i museet. Kona har NULL interesse for biler og særlig ikke i de som du må krabbe inn i, men hun var tålmodig som få og lot den gamle få gå uforstyrret rundt å kikke i et par timer. Terningkast 6, skal vurdere om jeg skal være like grei i neste klesbutikk (skjer nok ikke).
Museet anbefales på det sterkeste for de som liker design i verdensklasse, 90 graders V8 motorer og tåredryppende filmer og plakater av Italias store helt Enzo Ferrari. Her er bildene fra miljømessen i Modena, som også inneholder et bilde av Enzo sitt kontor som han disponerte helt til sine siste dager i 1988: